Dramapedagog

Tor-Helge Allern

I denne forelesningen vil sammenfatte hovedpunktene i prosessdrama, med vekt på Cecily O’Neills framstilling (O’Neill 1995), og prosessdrama i forhold til det de danske dramapedagogene og dramateoretikerne Niels Lehman og Janek Szatkowskis (L/S) beskriver som ’Det åpne teater’ og ’kreativ pragmatikk’, i sitt Manifesto for The Open Theatre (2001).

*

Dr. Cecily O'Neill

Det som fra slutten av 1980-tallet ble kalt dramaforløp i Norden, eller med O’Neill ’drama structures’, hjalp i følge O’Neill mange lærere til å dempe (moderate) det uforutsigbare ved improvisasjoner gjennom å strukturere og utvikle spillet gjennom en oppdeling i episoder. Det hun ser som formålet med boka Drama Worlds er ganske annerledes. Det er å klargjøre relasjonene mellom prosessdrama og de grunnleggende kjennetegn ved teaterhendelsen. O’Neill sier ikke tydelig hva som er forskjellen mellom dramaforløp og prosessdrama, men av det hun sier, forstår jeg at prosessdramaet i er en videreutvikling av dramaforløpene, som i større grad fokuserer på det indre eller strukturelle ved prosessdramaet, dvs. hva som knytter prosessdramaet til teatrets verden. Men denne gradsforskjellen er neppe så viktig. Vi kan derfor kalle dramaforløp for en form for prosessdrama, eller, rett og slett behandle dem som synonymer.

Det hun O’Neill tar for seg når hun skal beskrive hva som kjennetegner prosessdrama er

-          hvordan såkalte ’pre-texts’ (grunntekster) fungerer i prosessdrama

-          prosessdramaets forbindelser til mer vanlige typer improvisasjon

-          hvilke tekster prosessdramaet skaper gjennom sine handlinger

-          hva slags roller som blir tilgjengelig for deltakerne

-          publikumsfunksjonen

-          hvordan dramatisk tid fungerer                    og

-          lederens funksjon i hendelsen.

Jeg vil i det følgende konsentrere meg om funksjonen til såkalte pre-texter, prosessdramaets forbindelse til andre typer improvisasjon og spørsmålet om dramaturgi.